I følge Paulus er jeg er et tempel. (1. Kor. 3, 16). Hva er da mer naturlig for meg enn å tilbe?
Når jeg tilber, så gjør jeg det jeg er skapt til. Det er naturlig og godt, som å spise og sove og danse. Hele livet er egentlig en tilbedelse av Skaperen. Bare ved at jeg lever, demonstreres hans fantastiske skaperevne.
Han har ikke bare gitt meg en sjel og en ånd, men også en kropp slik at jeg kan tilbe med handlingene mine. Tilbedelsen sitter ikke bare i hodet, men i armer, rygg og føtter! Å gjøre godt mot andre er også å tilbe Gud. Jeg kan gi, hjelpe og bære. Jeg bruker kroppen med sener og muskler til å ære Gud.
Men jeg kan også tilbe Gud med dans. Han har gitt oss evnen til å følge rytme, bevege oss på tusenvis av måter, og uttrykke følelser gjennom bevegelse. Derfor tror jeg Gud elsker å se oss ta i bruk alt dette og danse til ære for han.

Hvorfor tilbe gjennom bevegelse?
I Bibelen kan vi lese at det var vanlig å bøye knær, løfte hender, reise seg i ærbødighet, bøye seg og kaste seg ned for Gud. I tillegg var dans en selvfølgelig del av de jødiske festene. I vår tradisjon begrenser vi oss ofte til å folde hendene når vi ber, reise oss under tekstlesning og kanskje våge en hånd opp i lufta under lovsangen hvis vi er ekstra frimodige. Noen gir Platon skylden – den romerske kirke som hadde størst innflytelse i vesten var preget av hans dualistiske menneskesyn som skiller kropp fra sjel. Fordi kroppen er fysisk, er den også mindre verdt. Men dette er ikke forenlig med Bibelens menneskesyn der kroppen settes så høyt at vi oppmuntres til å tilbe Gud med den; ” De skal prise hans navn med dans.” (Salme 149,3).

Vi er psykosomatiske, noe som betyr at kropp, sjel og ånd er vevd inn i hverandre. Forholdet mellom sjel og kropp er dialektisk – kroppen påvirker min sjel, og sjelen min kropp. Når jeg gjør en bevegelse, så gjør det noe med mitt fokus, innlevelse og følelser. Vi har altså mulighet til å påvirke våre følelser gjennom bevegelse. Dette er en rent menneskelig egenskap som bevegelsesterapeuter anvender hele tiden. Men jeg har også opplevd at bevegelse kan hjelpe meg inn i tilbedelse, selv når følelsene mine vil noe annet. For noen år siden kom jeg på gudstjeneste og var veldig lei meg. Jeg kjente absolutt ikke for å tilbe, jeg hadde mest lyst til å sitte langt ned i stolen og fortsette å være motløs og sur på Gud. Men som en slags trass valgte jeg å strekke hendene mine opp under lovsangen. Det var verken i seier eller jubel – men etter hvert kjente jeg meg som et barn som strekker hendene sine opp mot pappa. Istedenfor å anklage Gud søkte jeg trøst. Og jeg kjente at Gud gav med håp og mot i lovsangen. 

Andre ganger er det rett og slett likegyldighet som hindrer meg i å tilbe. Det kjennes nesten som jeg ikke trenger Gud, og jeg har mer enn nok av andre ting å tenke på enn å tilbe han. 
Også da har jeg erfart at bevegelse og dans hjelper meg inn i en dypere tilbedelse av Gud. Når jeg danser i tilbedelse, så er fokuset mitt rettet mot å uttrykke mine tanker og følelser for Gud, og alle de andre tankene må vike plassen. Når jeg bruker kroppen kan jeg mer konkret overgi meg – hele meg – til Gud. Et engelsk uttrykk for dette er ”Devotion in motion” eller hengivelse i bevegelse. 

DANS I GUDS NÆRVÆRNoen av mine sterkeste møter med Gud har vært under tilbedelse gjennom dans. Jeg har gjerne danset foran et stort kors eller et tent stearinlys – noe som for meg symboliserer Gud. Det er vanskelig å forklare det med ord, men jeg får en opplevelse av å snakke til Gud, ansikt til ansikt – med hele meg. Og det er også en kjærlighetshandling, jeg velger å gi hele meg til han. Både når vi tilber og når vi ber, så vil Gud at vi skal være ærlige. Han vil ha sanne tilbedere. Jesus sier til kvinnen ved brønnen at de sanne tilbedere skal tilbe i ånd og sannhet. Når jeg også tilber med kroppen er det lettere å være ærlig og sann.
”(…) øs ut for ham det som fyller hjertet!” oppfordrer David oss i Salme 62,9. Når jeg lovsynger Gud kan det av og til kjennes nesten ubehagelig å ikke bevege seg, behovet for å uttrykke gleden og tilbedelsen i bevegelse bare sprenger på!
Men vi får også komme framfor Gud med våre lengsler, våre håp, vår fortvilelse, våre nederlag, vår tro og forventning og oppleve at Gud møter oss akkurat der vi er. Dansen kan uttrykke noe av det vi ikke kan uttrykke i ord. Når jeg uttrykker fysisk med kroppen hvordan jeg føler meg, så blir det mer konkret for meg – jeg lever det ut – for meg selv og Gud. Jeg er ærlig. Poenget her er ikke at det er estetisk vakkert, men at det er sant. Det hjertet mitt er fullt av, vil bevegelsene uttrykke – spontant. 
Jeg fant en gang et dikt som jeg synes beskriver hva det vil si å bevege seg i Guds nærvær.
Det inspirerer meg til å leve ut mitt forhold til Gud i bevegelse. Nakent, sårbart og ærlig.

Å be er å le
plystre
danse på lette føtter
synge
rope
og hoppe høyere
enn noen gang 

Men det er også å 
hviske
ikke forstå
snuble i mørket
gråte
skrike
eller bare holde et bekymret hode i slitne 
hender og 
vente

Bønn
er vår slitne, utstrakte hånd
mot Han
som holder oss nærmere inntil seg og 
elsker oss mer
enn vi våger å tro

(ukjent forfatter)

HVORDAN BEVEGER JEG MEG?For mange kan det være en prosess å slippe fram følelsene og få kroppen sin til å uttrykke det som lever på innsiden. Det kan være lett å bare gjøre det vi forbinder med lovsprisningsdans, for eksempel å løfte armene. For å unngå at bevegelsene bare begrenser seg til å gjelde armer og ben, så er det en ide å utforske bruken av andre kroppsdeler. Jeg pleier å tenke at en og en kroppsdel får lede resten av kroppen i bevegelse rundt i rommet, for eksempel albuen, bakre del av hodet, foten, ryggen osv. Jeg forsøker også å bevege meg i ulike høyder og i ulikt tempo. Slik får jeg et slags dansespråk som er mitt, og som jeg lettere kan uttrykke følelsene og tankene mine gjennom.
I begynnelsen kan det å konsentrere seg om å variere og utvikle bevegelsene ta en stor del av konsetrasjonen min, men etter hvert vil det bli mer naturlig for meg og bevegelsene vil  begynne å komme av seg selv.

Det går an å danse i stillhet, eller bruke sin egen stemme til å snakke, rope eller synge. Hvis jeg velger å bruke musikk, så bruker jeg både instrumentallåter eller sanger med en tilbedende tekst. 
Velger jeg sang med tekst kan dette imidlertid begrense meg til å uttrykke det sangen uttrykker.

Jeg har også danset med ting eller stoff. Disse symboliserer da noe jeg vil gi til Gud (for eksempel en stein som er en byrde jeg vil legge ned for Gud) eller noe jeg vil uttrykke (for eksempel et rødt stoff som symbol på Jesu blod).

Når jeg danser i tilbedelse, skjer det enten alene eller sammen med andre. Fordi tilbedelse gjennom dans er et så personlig og utleverende uttrykk, så kan det å danse flere i samme rom kjennes skummelt. Jeg bruker derfor tid på å skape trygghet i gruppa, og legger vekt på å lage en atmosfære av åpenhet og frihet. Sannheten er jo at de fleste er mer opptatt av seg selv og Gud enn å kikke på de andre. Hvis man sammen øver inn en ferdiglaget dans, kan dette også virke mindre truende. Så kan hver enkelt legge inn sitt personlige uttrykk i bevegelsene.

Tilbedelse og framføring
Av og til er det et poeng at andre ser min tilbedelse gjennom dans. Egentlig er det nesten det samme som når en lovsangsleder synger foran forsamlingen. Selv om ikke hele forsamlingen danser med, så kan min tilbedelse med kroppen vekke lovprisning i de som ser på.
Mange kjenner seg bundet -  de har lært at kroppen skal skjules, være usynlig. Å se andre tilbe gjennom bevegelse kan virke forløsende og helbredende og til trøst. Kroppsspråket er sterkt, det treffer noe inni oss. Det som kommer fra hjertet, går til hjertet. Dans kan skape gjenklang, eller møte en lengsel etter frihet, overgivelse og hengivenhet. 

Jeg sier med kong David ”For Herrens åsyn vil jeg danse”! (2. Sam. 6, 21.)

Skrevet av

Kari Bjelland Vasshus