|
Christian Dance Fellowship Australia - Nasjonal konferanse, Alice Springs, 2007
Av Sandra Godde, oversatt av May Linn Elli, gjengitt med tillatelse
Jeg vil gjerne snakke om et område som er av spesiell interesse, og fare, for kunstnere og nye kunstnere, og det er jakten på berømmelse. Den umettelige lengselen etter å bli offentlig kjent og applaudert for vår kompetanse, spesielt av dem i vår bransje. Det store behovet for å bli godkjent av andre gjennom det arbeidet vi gjør, kan forstyrre vår glede av dansen.
Det er ikke berømmelse i seg selv som er problemet, akkurat som at penger i seg selv ofte ikke er problemet, men snarere det at «kjærligheten til det» får et menneske til å inngå kompromisser på bekostning av deres integritet. Det blir til en farlig avhengighet.
Ikke misforstå meg, det er ikke noe feil ved å oppnå utmerkelser innenfor ditt kunstneriske felt, heller ikke å måle ditt arbeid opp mot andres innenfor ditt felt og fagområde.
Denne dedikasjonen til kunsten din er sunn og fører ofte til riktig form for ydmykhetsom er nødvendig for å bli god på hva du gjør.
Det jeg snakker om, og som jeg er sikker på at du vet, er den umettelige trangen forbekreftelse av mennesker og denne verden, uten denne bekreftelsen, er det enkelte mennesker som aldri kan bli lykkelig.
Berømmelse er ikke det samme som suksess, og utmerkelser fra denne verden er ikke det samme som velbehag fra vår himmelske far. Dette er en sak jeg ønsker å snakke om i dag. Det handler virkelig om å «bli fri» og lære å vandre i «selv-akseptering», midt i en verden som er styrt av alle former for uskrevne, menneskelagde regler og begrensninger som gjør oss handikappet, spesielt som kreative kunstnere.
Det handler om å skifte perspektivet fra å streve etter å bli en stjerne, til å lengte etter å være en sønn eller datter av den Høyeste Gud. Vårt barnekår i Gud, er der hvor vår sanne identitet og bekreftelse kommer fra. Å vite, jeg mener virkelig å vite, at vår barnekår status innfor vår himmelske far, er så mye mer pålitelig enn de flyktige gleder med berømmelse, eller upålitelige og flyktige stadfestelser av mennesker ogdenne verdens system.
Jeg vet at dette er tilfellet gjennom mine personlige erfaringer. Som en ung person, hadde jeg alltid ønsket å bli en berømt ballerina. I en ung alder som femtenåring, begynte jeg min profesjonelle karriere da jeg ble tatt opp som student ved «The Australian Ballet School» i Melbourne. Jeg vokste opp veldig fort i storbyen og begynte å sosialisere med andre danse studenter og kompani- medlemmer. En helt ny verden åpnet seg opp for meg. Likevel, underveis i min reise, begynte ønskene mine å forandre seg da jeg oppdaget ting om denne verdenen og om meg selv som fikk meg til å endre mine prioriteringer. En ting som skjedde med meg, var at jeg begynte å miste min glede i dansen. Det å velge en profesjonell dansekarriere så ut til å bety at min identitet ville omhandle å skulle gjøre en spesiell kunstnerisk direktør av et kompani som jeg ønsket å jobbe med, fornøyd. Dette betydde at jeg følte meg som et produkt som ville bli avvist eller akseptert etter en direktørs innfall og ønske. I en alder av 18 år ville jeg blitt tilgitt for ikke å ha så mye solid kjennskap til meg selv, noe som ville beskyttet meg fra å se ting på denne måten. De fleste tenåringer er fremdeles veldig lettpåvirkelige av klassekamerater og sosialt press i denne alderen. Det å holde seg latterlig tynn, vakker og teknisk overlegen alle de andre så ut til å være alles mål fordi konkurransen for kontrakter i kompaniet var voldsom, og plassene var få og spredt. Det føltes ødeleggende for sjelen å skulle være i dette miljøet og selv om jeg elsket å danse, fant jeg ut at om denne livsstilen var en forutsetning for å ha en dansekarriere, måtte jeg virkelig revurdere om dette var noe jeg virkelig ville.
Jeg husker at jeg ble veldig overrasket da vi var på turne’ med kompaniet, og fikk se og vite at noen av solistene og hoved-danserne var involvert i umoralske og utenomekteskapelige affærer, dop, og at de generelt var i dårlig form mentalt og følelsesmessig, bortsett fra da de var på scenen og i rampelyset. Jeg er sikker på at ikke alle danserne var slik, men dessverre gjorde de dårlige eksemplene et inntrykk på mitt sårbare hjerte. Dette knuste noe av meg og alle mine illusjoner om å være en lykkelig ballerina ble sårt utfordret. Selv i dag, når jeg møter noen av mine venner som kjempet videre for å få en strålende karriere i dans, virker de ikke lykkelige nå i det hele tatt. Med en gang de kommer ut av rampelyset, føles livet tomt og meningsløst for dem. Jeg har også hatt opplevelser med bemerkelsesverdige og velstående menn som lærte meg at berømmelse og penger ikke nødvendigvis bringer glede eller tilfredshet til ens liv.
Likevel er det noe ved vårt uforløste ego som kontinuerlig krever anerkjennelse og aldrier fornøyd. Noen mennesker klarer bare ikke å legge fra seg fra "dette systemet". Uansett hva vi har, ønsker vi mer. Uansett hvor gode vi er, ønsker vi å være bedre, fordi det alltid er noen bedre enn oss. Det kan bli til et ordentlig fangenskap. Det erikke den tankegangen Gud har gitt oss. Vi trenger ikke å leve med den tankegangen at "vi er aldri helt god nok", fordi vi blir fortalt av skriftstedet at « For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.". Videre er det ingen som starter på det de vil og gjør det perfekt; vi er alle på en reise, og vi trenger åvurdere oss selv ved hvert steg langs veien. Storhet i enhver bestrebelse oppnås av mange gode og vedvarende valg i løpet av en lang reise.
Vi kan utvikle oss innenfor vår kunstutførelse. Uansett hvor vi er på denne reisen, kan vi gå i fred med Gud, nyte hvert steg, og vite at vi er elsket akkurat slik vi er og at vi vokser ved hans nåde. Vi er alle skapt i Guds bilde. Hver og en av oss er et individ, unik, en utrolig samling av gaver og styrker. Det er ingen akkurat som deg, med ditt DNA, og det er ingen som har den spesielle blandingen av "magi" i denne verden. Å fryde seg i Gud som skapte deg faktisk forherliger Gud, det er ikke det samme somstolthet. Tenk hva slags verden vi ville ha dersom vi alle faktisk elsket å være den somGud skapte oss til å være. Så utrolig gøyalt og flott vi ville ha det, om alle virkelig likte å være i sin egen kropp!
Stolthet er å tro at man er overlegen og bedre enn alle de andre, mens en sunnselvfølelse og selvtillit kommer fra Gud. Den dype, indre vissheten om at du tilhørerdin Far, at du er unik, enestående, uerstattelig, og har en personlig plass i Guds hjertesom ingen andre kan fylle, kan bare komme fra å være sammen med den levende Gud. Denne indre kunnskapen gir deg et utrolig mot og en trygghet til å stå frem og bruke dine gaver, bringe glede og ære din far i himmelen.
Når du benytter deg av denne tankegangen, er du ikke ute etter å bevise deg selv ovenfor andre eller deg selv. Du er ikke ute etter å IMPONERE noen, men heller ute etter å VELSIGNE. Det du gjør nå, er å søke å være en velsignelse, i den hensikt å gi en fruktbar gjengjeldelse for gaven som Gud har gitt deg, og for å bringe hamglede ved å bruke din gave på akkurat den måten han skapte det for.
All synd er misbruk av hva Gud har gitt oss. Alternativet til ikke å bruke våre gaver /talenter eller krefter i det hele tatt, dvs. å begrave dem i bakken (som den utro tjeneren i Skriften) ble erklært av Herren til å være en ond ting å gjøre. Snarere er vi kalt til å utvikle, dyrke og formerer de gaver som Gud har lagt i oss som frø. Dette er vårtANSVAR! vi skal være forvaltere av alt det Gud har gitt oss. Å skjule våre gaverunder en skjeppe forherliger ikke Gud overhodet.
Ok, så jeg sa at BERØMMELSE ikke er det samme som SUKSESS. Vi føler suksesspå slutten av en god arbeidsdag, men berømmelse er vanedannende, og etterlater ossalltid sultne. Berømmelse er et åndelig «dop», og kan være svært farlig. Berømmelse spør "hvordan ser det ut for dem?" I stedet for "GÅR ARBEIDET BRA?"
Poenget med arbeidet ER arbeidet! Berømmelse går inn og forstyrrer den oppfattelsen. I stedet for å si at dans dreier seg om dans, dreier det seg om å være enberømt danser. Ved å huske å se deg selv som Guds barn vil det gjøre ditt bidragmeningsfylt og gi deg mot til å fortsette å praktisere og perfeksjonere din gave, ved å legge til hardt arbeid og trening. (Det er ingen unnskyldning for ikke å trene ihåndverket fordi du er et Guds barn!)
Tenk på dette: BERØMMELSE er en snarvei for selv-godkjenning.
Prøv å aksepter deg selv akkurat som du er, se deg selv slik Gud ser deg - som hanselskede barn. Jeg tror at det vi egentlig er redd for, er å ikke bli elsket uten berømmelse, som kunstnere eller som mennesker. Vi kan overvinne denne frykten vedå kjærlig delta i vår kunst. Vi kan aktivt og bevisst pleie det kreative ved oss selv ved å gjøre det kreative arbeidet vi elsker. Vi trenger ikke en godkjennelse av andre til ågjøre dette.
Når berømmelses-dopet treffer eller du blir sjalu på andres suksess, gå til ditt kreative arbeid og hengi deg til kreativ lek. Da vil berømmelses-dopet ganske snart avta. Den beste kur for berømmelses-dopet er ved å skape selv. Når vi er glad i det kreative arbeidet, kan vi la besettelsen med andre og deres suksesser og/eller feil slippe taket.
Som jeg nevnte tidligere, var min barndoms-ambisjon å bli en berømt ballerina, men mine erfaringer underveis i livet, og min økende kunnskap om denne verden og meg selv, og til slutt mitt møte med en levende GUD, fikk meg til og betydelig endre mineprioriteringer og verdier i livet. Men jeg fortsatte likevel å ha mål og ambisjoner. Men nå er mine viktigste mål interne og personlige: mer om hvem jeg er blitt, snarere enn hvajeg har oppnådd. Målene er ikke så avhengig av ytre anerkjennelse eller verdsliganerkjennelse, som uansett bare er ustadige fordi de kommer og går, og de får deg ikke til å føle deg noe bedre hvis det fortsatt er tomhet inni deg. Nå jobber jeg på å fylleopp tomrommet med handlinger av godhet, kreative bestrebelser, meningsfylt arbeid som jeg elsker å gjøre, og søker en arv som andre kan nyte.
For eksempel, søker jeg å sette Gud inn i min kunst og koreografi, slik at Den HelligeÅnd tillates å skape og røre så mye som mulig gjennom meg. Det jeg søker, er å tilføre substans til skjemaet ved å danse eller å snakke om de tingene jeg brenner for og somjeg tror er viktig for Guds hjerte. Jeg prøver å utføre verk som fører til selv-åpenbaringer i andre, eller å vekke opp en åndelig sult eller en lidenskap for sosial endring etc.
Et annet aspekt ved berømmelse som jeg ønsker å snakke kort om i dag, er konkurransens ånd, som også er frodig i den kunstneriske bransjen og som kan væreen reell blokkering til fruktbar, kreativ innsats.
Konkurranse kan være et annet åndelig dop. Når vi fokuserer på å konkurrere med andre, kan vi forsømme og ikke helt klare å verdsette vår egen kilde, og ofte hemmes vår egen fremgang ved å gjøre det. Har du noen gang sett en utøver i OL kjøre veldig bra, så ser han til sin venstre side bare for å titte på sin posisjon i forhold til sin motspiller, og dermed mister han forspranget sitt ved mållinjen? Det skjer.
Vi kan spørre oss selv feil spørsmål, og derfor få feil svar. I stedet for å spørre "Hvorfor har jeg så uflaks?" "Hva er vitsen?" "Hva har jeg å tilby i forhold til det han/hun har å tilby?" Vi burde spørre oss selv mer nyttige spørsmål som: «Jobbet jeg på min dans / mitt spill/ min musikk / min kreativ bestrebelse i dag? " " Har jeg bygd noe nettverk på dens vegne? "
Når vi lager unnskyldninger for ikke å utøve vår kunstform, fokuserer vi på andre og tar ikke ansvar for oss selv. Vårt skapende arbeid tilhører rettmessig vår egen kraft. Myekreativ blokkering er et resultat av for mye vektlegging på konkurranse. Som kunstneremå vi gå innenfor vårt sanne selv og oppsøke vårt unike bidrag til verden. Vi må gå til hva vår indre veiledning sier til oss. Å være besatt av hvem som kommer foran oss, og hvorfor de bør ikke være det, er en selvødeleggende oppførsel.
Behovet for å være BEDRE ENN ANDRE kan utslette det enkle ønske om Å VÆRE.
Vi kan ikke risikere å bli ledet bort fra vår egen stemme og våre valg i livet. Hvis vi gjør det, blir vi defensive og sjalu, og prøver å være det vi ikke er. Dette fører bare til fruktløs angst. Å prøve å definere vår egen kreativitet i forhold til andres er bare mot sin hensikt. La oss bry oss primært om hva Gud har lagt ned i oss som sliter med åkomme fram. Alt arbeid er påvirket av andre mennesker. Men det er EGOET somkrever å være først og best, eller som krever at vårt arbeid må være helt originalt.
Vi reagerer på kunsten i den grad det resonerer med våre egne erfaringer. Det vi gjører å se en gammel idé i et nytt lys. Vi er selve opphavet til kunsten vår, dens helt egne hjem, så derfor er originalitet en prosess til å bli sann og tro mot oss selv.
Vær forsiktig så du ikke dømmer en nytt stykke arbeid for raskt. Vær villig til å male /skrive / eller danse dårlig mens ditt indre og kritiske roper motstand. Ditt elendigemaleri eller dans kan peke deg i en ny retning. Den dårlige skrivingen din kan være nødvendig for en ny retning i stilen din. Jeg må innrømme at dette er en av de vanskeligste tingene for meg å gjøre; å overvinne den perfeksjonistiske tendensen imeg og ikke lage eller danse noe før arbeidet når en viss standard, noe som ofte bare er helt urealistisk med tanke på hvor jeg er og hva jeg må jobbe med.
Motgiften til behovet for å vinne godkjennelse fra andre, er å kjenne på godkjenningen fra vår himmelske Far. Det å gjøre arbeidet er det som teller ...... og vite at vi er på en reise, ikke stillestående, men at vi vokser i nåde, visdom og dyktighet ..... Å finne ut hvem vi er, hva vår stemme er, og hva vårt unike bidrag til verden er.
Hvis du er lykkeligere ved å skrive / danse / male / regissere enn å ikke gjøre det, så la deg selv gjøre det! Genuinitet ligger hos deg og Gud, ikke hos vurderingene til venner og andre rundt oss. Vår kreativitet er vår gave fra Gud. Det er hva som gjør oss Gud-lignende. Å bruke din gave herliggjør Gud, og dyktige utøvere vil skille seg ut. Å akseptere våre gaver er begynnelsen til sann selv-aksept og takknemlighet til Gud.
Av Sandra Godde, oversatt av May Linn Elli, gjengitt med tillatelse
Jeg vil gjerne snakke om et område som er av spesiell interesse, og fare, for kunstnere og nye kunstnere, og det er jakten på berømmelse. Den umettelige lengselen etter å bli offentlig kjent og applaudert for vår kompetanse, spesielt av dem i vår bransje. Det store behovet for å bli godkjent av andre gjennom det arbeidet vi gjør, kan forstyrre vår glede av dansen.
Det er ikke berømmelse i seg selv som er problemet, akkurat som at penger i seg selv ofte ikke er problemet, men snarere det at «kjærligheten til det» får et menneske til å inngå kompromisser på bekostning av deres integritet. Det blir til en farlig avhengighet.
Ikke misforstå meg, det er ikke noe feil ved å oppnå utmerkelser innenfor ditt kunstneriske felt, heller ikke å måle ditt arbeid opp mot andres innenfor ditt felt og fagområde.
Denne dedikasjonen til kunsten din er sunn og fører ofte til riktig form for ydmykhetsom er nødvendig for å bli god på hva du gjør.
Det jeg snakker om, og som jeg er sikker på at du vet, er den umettelige trangen forbekreftelse av mennesker og denne verden, uten denne bekreftelsen, er det enkelte mennesker som aldri kan bli lykkelig.
Berømmelse er ikke det samme som suksess, og utmerkelser fra denne verden er ikke det samme som velbehag fra vår himmelske far. Dette er en sak jeg ønsker å snakke om i dag. Det handler virkelig om å «bli fri» og lære å vandre i «selv-akseptering», midt i en verden som er styrt av alle former for uskrevne, menneskelagde regler og begrensninger som gjør oss handikappet, spesielt som kreative kunstnere.
Det handler om å skifte perspektivet fra å streve etter å bli en stjerne, til å lengte etter å være en sønn eller datter av den Høyeste Gud. Vårt barnekår i Gud, er der hvor vår sanne identitet og bekreftelse kommer fra. Å vite, jeg mener virkelig å vite, at vår barnekår status innfor vår himmelske far, er så mye mer pålitelig enn de flyktige gleder med berømmelse, eller upålitelige og flyktige stadfestelser av mennesker ogdenne verdens system.
Jeg vet at dette er tilfellet gjennom mine personlige erfaringer. Som en ung person, hadde jeg alltid ønsket å bli en berømt ballerina. I en ung alder som femtenåring, begynte jeg min profesjonelle karriere da jeg ble tatt opp som student ved «The Australian Ballet School» i Melbourne. Jeg vokste opp veldig fort i storbyen og begynte å sosialisere med andre danse studenter og kompani- medlemmer. En helt ny verden åpnet seg opp for meg. Likevel, underveis i min reise, begynte ønskene mine å forandre seg da jeg oppdaget ting om denne verdenen og om meg selv som fikk meg til å endre mine prioriteringer. En ting som skjedde med meg, var at jeg begynte å miste min glede i dansen. Det å velge en profesjonell dansekarriere så ut til å bety at min identitet ville omhandle å skulle gjøre en spesiell kunstnerisk direktør av et kompani som jeg ønsket å jobbe med, fornøyd. Dette betydde at jeg følte meg som et produkt som ville bli avvist eller akseptert etter en direktørs innfall og ønske. I en alder av 18 år ville jeg blitt tilgitt for ikke å ha så mye solid kjennskap til meg selv, noe som ville beskyttet meg fra å se ting på denne måten. De fleste tenåringer er fremdeles veldig lettpåvirkelige av klassekamerater og sosialt press i denne alderen. Det å holde seg latterlig tynn, vakker og teknisk overlegen alle de andre så ut til å være alles mål fordi konkurransen for kontrakter i kompaniet var voldsom, og plassene var få og spredt. Det føltes ødeleggende for sjelen å skulle være i dette miljøet og selv om jeg elsket å danse, fant jeg ut at om denne livsstilen var en forutsetning for å ha en dansekarriere, måtte jeg virkelig revurdere om dette var noe jeg virkelig ville.
Jeg husker at jeg ble veldig overrasket da vi var på turne’ med kompaniet, og fikk se og vite at noen av solistene og hoved-danserne var involvert i umoralske og utenomekteskapelige affærer, dop, og at de generelt var i dårlig form mentalt og følelsesmessig, bortsett fra da de var på scenen og i rampelyset. Jeg er sikker på at ikke alle danserne var slik, men dessverre gjorde de dårlige eksemplene et inntrykk på mitt sårbare hjerte. Dette knuste noe av meg og alle mine illusjoner om å være en lykkelig ballerina ble sårt utfordret. Selv i dag, når jeg møter noen av mine venner som kjempet videre for å få en strålende karriere i dans, virker de ikke lykkelige nå i det hele tatt. Med en gang de kommer ut av rampelyset, føles livet tomt og meningsløst for dem. Jeg har også hatt opplevelser med bemerkelsesverdige og velstående menn som lærte meg at berømmelse og penger ikke nødvendigvis bringer glede eller tilfredshet til ens liv.
Likevel er det noe ved vårt uforløste ego som kontinuerlig krever anerkjennelse og aldrier fornøyd. Noen mennesker klarer bare ikke å legge fra seg fra "dette systemet". Uansett hva vi har, ønsker vi mer. Uansett hvor gode vi er, ønsker vi å være bedre, fordi det alltid er noen bedre enn oss. Det kan bli til et ordentlig fangenskap. Det erikke den tankegangen Gud har gitt oss. Vi trenger ikke å leve med den tankegangen at "vi er aldri helt god nok", fordi vi blir fortalt av skriftstedet at « For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.". Videre er det ingen som starter på det de vil og gjør det perfekt; vi er alle på en reise, og vi trenger åvurdere oss selv ved hvert steg langs veien. Storhet i enhver bestrebelse oppnås av mange gode og vedvarende valg i løpet av en lang reise.
Vi kan utvikle oss innenfor vår kunstutførelse. Uansett hvor vi er på denne reisen, kan vi gå i fred med Gud, nyte hvert steg, og vite at vi er elsket akkurat slik vi er og at vi vokser ved hans nåde. Vi er alle skapt i Guds bilde. Hver og en av oss er et individ, unik, en utrolig samling av gaver og styrker. Det er ingen akkurat som deg, med ditt DNA, og det er ingen som har den spesielle blandingen av "magi" i denne verden. Å fryde seg i Gud som skapte deg faktisk forherliger Gud, det er ikke det samme somstolthet. Tenk hva slags verden vi ville ha dersom vi alle faktisk elsket å være den somGud skapte oss til å være. Så utrolig gøyalt og flott vi ville ha det, om alle virkelig likte å være i sin egen kropp!
Stolthet er å tro at man er overlegen og bedre enn alle de andre, mens en sunnselvfølelse og selvtillit kommer fra Gud. Den dype, indre vissheten om at du tilhørerdin Far, at du er unik, enestående, uerstattelig, og har en personlig plass i Guds hjertesom ingen andre kan fylle, kan bare komme fra å være sammen med den levende Gud. Denne indre kunnskapen gir deg et utrolig mot og en trygghet til å stå frem og bruke dine gaver, bringe glede og ære din far i himmelen.
Når du benytter deg av denne tankegangen, er du ikke ute etter å bevise deg selv ovenfor andre eller deg selv. Du er ikke ute etter å IMPONERE noen, men heller ute etter å VELSIGNE. Det du gjør nå, er å søke å være en velsignelse, i den hensikt å gi en fruktbar gjengjeldelse for gaven som Gud har gitt deg, og for å bringe hamglede ved å bruke din gave på akkurat den måten han skapte det for.
All synd er misbruk av hva Gud har gitt oss. Alternativet til ikke å bruke våre gaver /talenter eller krefter i det hele tatt, dvs. å begrave dem i bakken (som den utro tjeneren i Skriften) ble erklært av Herren til å være en ond ting å gjøre. Snarere er vi kalt til å utvikle, dyrke og formerer de gaver som Gud har lagt i oss som frø. Dette er vårtANSVAR! vi skal være forvaltere av alt det Gud har gitt oss. Å skjule våre gaverunder en skjeppe forherliger ikke Gud overhodet.
Ok, så jeg sa at BERØMMELSE ikke er det samme som SUKSESS. Vi føler suksesspå slutten av en god arbeidsdag, men berømmelse er vanedannende, og etterlater ossalltid sultne. Berømmelse er et åndelig «dop», og kan være svært farlig. Berømmelse spør "hvordan ser det ut for dem?" I stedet for "GÅR ARBEIDET BRA?"
Poenget med arbeidet ER arbeidet! Berømmelse går inn og forstyrrer den oppfattelsen. I stedet for å si at dans dreier seg om dans, dreier det seg om å være enberømt danser. Ved å huske å se deg selv som Guds barn vil det gjøre ditt bidragmeningsfylt og gi deg mot til å fortsette å praktisere og perfeksjonere din gave, ved å legge til hardt arbeid og trening. (Det er ingen unnskyldning for ikke å trene ihåndverket fordi du er et Guds barn!)
Tenk på dette: BERØMMELSE er en snarvei for selv-godkjenning.
Prøv å aksepter deg selv akkurat som du er, se deg selv slik Gud ser deg - som hanselskede barn. Jeg tror at det vi egentlig er redd for, er å ikke bli elsket uten berømmelse, som kunstnere eller som mennesker. Vi kan overvinne denne frykten vedå kjærlig delta i vår kunst. Vi kan aktivt og bevisst pleie det kreative ved oss selv ved å gjøre det kreative arbeidet vi elsker. Vi trenger ikke en godkjennelse av andre til ågjøre dette.
Når berømmelses-dopet treffer eller du blir sjalu på andres suksess, gå til ditt kreative arbeid og hengi deg til kreativ lek. Da vil berømmelses-dopet ganske snart avta. Den beste kur for berømmelses-dopet er ved å skape selv. Når vi er glad i det kreative arbeidet, kan vi la besettelsen med andre og deres suksesser og/eller feil slippe taket.
Som jeg nevnte tidligere, var min barndoms-ambisjon å bli en berømt ballerina, men mine erfaringer underveis i livet, og min økende kunnskap om denne verden og meg selv, og til slutt mitt møte med en levende GUD, fikk meg til og betydelig endre mineprioriteringer og verdier i livet. Men jeg fortsatte likevel å ha mål og ambisjoner. Men nå er mine viktigste mål interne og personlige: mer om hvem jeg er blitt, snarere enn hvajeg har oppnådd. Målene er ikke så avhengig av ytre anerkjennelse eller verdsliganerkjennelse, som uansett bare er ustadige fordi de kommer og går, og de får deg ikke til å føle deg noe bedre hvis det fortsatt er tomhet inni deg. Nå jobber jeg på å fylleopp tomrommet med handlinger av godhet, kreative bestrebelser, meningsfylt arbeid som jeg elsker å gjøre, og søker en arv som andre kan nyte.
For eksempel, søker jeg å sette Gud inn i min kunst og koreografi, slik at Den HelligeÅnd tillates å skape og røre så mye som mulig gjennom meg. Det jeg søker, er å tilføre substans til skjemaet ved å danse eller å snakke om de tingene jeg brenner for og somjeg tror er viktig for Guds hjerte. Jeg prøver å utføre verk som fører til selv-åpenbaringer i andre, eller å vekke opp en åndelig sult eller en lidenskap for sosial endring etc.
Et annet aspekt ved berømmelse som jeg ønsker å snakke kort om i dag, er konkurransens ånd, som også er frodig i den kunstneriske bransjen og som kan væreen reell blokkering til fruktbar, kreativ innsats.
Konkurranse kan være et annet åndelig dop. Når vi fokuserer på å konkurrere med andre, kan vi forsømme og ikke helt klare å verdsette vår egen kilde, og ofte hemmes vår egen fremgang ved å gjøre det. Har du noen gang sett en utøver i OL kjøre veldig bra, så ser han til sin venstre side bare for å titte på sin posisjon i forhold til sin motspiller, og dermed mister han forspranget sitt ved mållinjen? Det skjer.
Vi kan spørre oss selv feil spørsmål, og derfor få feil svar. I stedet for å spørre "Hvorfor har jeg så uflaks?" "Hva er vitsen?" "Hva har jeg å tilby i forhold til det han/hun har å tilby?" Vi burde spørre oss selv mer nyttige spørsmål som: «Jobbet jeg på min dans / mitt spill/ min musikk / min kreativ bestrebelse i dag? " " Har jeg bygd noe nettverk på dens vegne? "
Når vi lager unnskyldninger for ikke å utøve vår kunstform, fokuserer vi på andre og tar ikke ansvar for oss selv. Vårt skapende arbeid tilhører rettmessig vår egen kraft. Myekreativ blokkering er et resultat av for mye vektlegging på konkurranse. Som kunstneremå vi gå innenfor vårt sanne selv og oppsøke vårt unike bidrag til verden. Vi må gå til hva vår indre veiledning sier til oss. Å være besatt av hvem som kommer foran oss, og hvorfor de bør ikke være det, er en selvødeleggende oppførsel.
Behovet for å være BEDRE ENN ANDRE kan utslette det enkle ønske om Å VÆRE.
Vi kan ikke risikere å bli ledet bort fra vår egen stemme og våre valg i livet. Hvis vi gjør det, blir vi defensive og sjalu, og prøver å være det vi ikke er. Dette fører bare til fruktløs angst. Å prøve å definere vår egen kreativitet i forhold til andres er bare mot sin hensikt. La oss bry oss primært om hva Gud har lagt ned i oss som sliter med åkomme fram. Alt arbeid er påvirket av andre mennesker. Men det er EGOET somkrever å være først og best, eller som krever at vårt arbeid må være helt originalt.
Vi reagerer på kunsten i den grad det resonerer med våre egne erfaringer. Det vi gjører å se en gammel idé i et nytt lys. Vi er selve opphavet til kunsten vår, dens helt egne hjem, så derfor er originalitet en prosess til å bli sann og tro mot oss selv.
Vær forsiktig så du ikke dømmer en nytt stykke arbeid for raskt. Vær villig til å male /skrive / eller danse dårlig mens ditt indre og kritiske roper motstand. Ditt elendigemaleri eller dans kan peke deg i en ny retning. Den dårlige skrivingen din kan være nødvendig for en ny retning i stilen din. Jeg må innrømme at dette er en av de vanskeligste tingene for meg å gjøre; å overvinne den perfeksjonistiske tendensen imeg og ikke lage eller danse noe før arbeidet når en viss standard, noe som ofte bare er helt urealistisk med tanke på hvor jeg er og hva jeg må jobbe med.
Motgiften til behovet for å vinne godkjennelse fra andre, er å kjenne på godkjenningen fra vår himmelske Far. Det å gjøre arbeidet er det som teller ...... og vite at vi er på en reise, ikke stillestående, men at vi vokser i nåde, visdom og dyktighet ..... Å finne ut hvem vi er, hva vår stemme er, og hva vårt unike bidrag til verden er.
Hvis du er lykkeligere ved å skrive / danse / male / regissere enn å ikke gjøre det, så la deg selv gjøre det! Genuinitet ligger hos deg og Gud, ikke hos vurderingene til venner og andre rundt oss. Vår kreativitet er vår gave fra Gud. Det er hva som gjør oss Gud-lignende. Å bruke din gave herliggjør Gud, og dyktige utøvere vil skille seg ut. Å akseptere våre gaver er begynnelsen til sann selv-aksept og takknemlighet til Gud.
