|
Å tilbe Gud med dans: Historien om bruk av dans i tilbedelse
Av Lucinda Coleman
Oversatt av Anne Cathrine Dale, gjengitt med tillatelse.
Artikkelen er hentet fra www.celebrationofdance.com
Lucinda Coleman er lærer i videregående skole og har vært dansekoordinator i Gateway baptistkirke i Brisbane. Hun bor nå i Port Hedland i Vest-Australia. Denne artikkelen er en oppsummering fra hennes forskning på ‹Dans i Kirken›, og er skrevet som en del av hennes studier på Queensland Teknologiske Universitet. Den går kort gjennom historien om bruk av dans i lovprisning og tilbedelse. Fornyelsen i kirken de siste tiårene har ført til gjenoppdagelsen av dans, samt liturgisk dans og spontan dans. Som med alle andre former for lovprisning kan dans gi ære til artisten, eller til Gud.
__________________________________
pris hans navn med dans -
lov ham med pauke og dans
__________________________________
Å tilbe Gud med dans er bibelsk. Bibelen oppfordrer oss til det (Salme 149:3 ; 150:4). Den hellige skrift gir mange henvisninger til bruk av dans som en form for jublende lovprisning og tilbedelse i ærefrykt.
I hebraisk tradisjon fungerte dans som en måte å be og lovprise på, som et uttrykk for glede og ærefrykt, og som et kontaktpunkt mellom Gud og mennesker (Taylor 1976:81). Denne forståelsen av dansen gjennomsyrte troen i oldkirken. I løpet av middelalderen ble dans fortsatt brukt i bønn og lovprisning tross økende forbud mot bruken. Men innen reformasjonen kom hadde både katolikkene og protestantene fjernet dans fra kristenlivet.
Hebraisk tradisjon
Dans var en viktig del av høytidene hos israelittene fra gammelt av. Dans ble brukt både i tilbedelse i dagliglivet og ved feiring av seier etter slag og andre feiringer og høytider.
Den hellige dansen var et kontaktpunkt mellom Gud og mennesker, et middel til å føre israelittene inn i et nærmere forhold til deres Gud, Jehovah.
Mange gammel testamentlige henvisninger til og beskrivelser av dans annerkjenner denne måten å tilbe på; den fordømmes ikke. Folket blir formanet til å lovprise Gud med ‹dans og spille for ham med pauke og lyre› (Salme 149:3), og ‹til å love ham med pauke og dans› (Salme 150:4). Å danse er så vanlig at i bibelvers som sikter til å fryde seg uten at dansing er omtalt, kan man likevel anta at det impliserer dans (Gagne 1984:24).
Den mest vanlige roten til ordet «dans» i det gamle testamente er hul som viser til dansevirvler og antyder altså svært aktiv bevegelse. Av de 44 hebraiske ordene for dans er det bare en mulig henvisning til verdslig bevegelse som forskjellig fra religiøs dansing (Clarke og Crisp 1981:35).
I det israelske samfunnet var rund eller ringsdansen, i tillegg til prosesjonsdansen vanlige danseformer. Disse ble ofte brukt til å feire spesielle begivenheter som når David og israelsfolket danset for paktkisten, som representerte Guds tilstedeværelse (2 Samuelsbok 6:14).
En tredje type dans inkluderte bevegelser med hopp og virvler fulle av energi og glede. Da faraos hærer led nederlag etter israelittene krysset rødehavet, ‹tok profetinnen Miriam, søsteren til Aron, en tromme i hånden, og alle kvinnene fulgte etter henne, slo på tromme og danset› (1. Mosebok 15:20). Da David slo Goliat, sang kvinnene ‹mens de danset› (1 Samuelsbok 29:5).
Hver av disse formene for dans ble brukt i dagliglivet og på høytider/fester. På tempelinnvielsesfesten for eksempel, ‹danset fromme menn med fakler i hendene og sang glade sanger og lovsanger, mens levittene spilte på alle mulige instrumenter. Dansen trakk store mengder tilskuerne ... som ikke sluttet før på morgenkvisten ved et gitt signal› (Gagne 1984:30). Den ærverdige tradisjonen med fester som inkluderte hele samfunnet ble uttrykt gjennom bevegelse.
Dans er imidlertid ikke nevnt formelt i moseloven, og bevegelsene var også underlagt visse restriksjoner. Et skille utviklet seg mellom de tidlige, hellige dansene, og de som liknet kultseremonier. Dette skillet, som ble dannet av israelittene, ble enda tydeligere hos de kristne i de følgende århundrene.
Oldkirken (år 100-500)
I den kristne kirkes første fem århundre var ‹dans enda akseptert fordi den hadde dype røtter i den jødisk-kristne tradisjonen› (Gagne 1984:43). De kristne vente seg til å feire gudstjenester og høytider med dans på grunn av den hebraiske dansetradisjonen.
Kristendommen ble gjenstand for sosial og politisk innflytelse fra romerriket. Endringer i samfunnet på 300-tallet førte etter hvert til til forandringer i betydningen av og hensikten med dans. Dette gjaldt også dansen som ble brukt i kristen liturgi. Den historiske utviklingen av teater og dans ble formet av kristendommen, som forbød nyutvikling. Selv om det nok var begrenset i disse tidlige århundrene, ‹skapte kirken faktisk en kontekst for nyoppblomstring av sosial, teatralsk og religiøs dans› (Fallon og Wolbers 1982:9).
Det nye testamentet gir få direkte henvisninger til dans. ‹Men selv dette peker på en mulig parallell til den jødiske tradisjonen ved å anta tilstedeværelsen av dans uten at det må nevnes eksplisitt› (Gagne 1984:35). Et bevis på at bruk av dans var et akseptert uttrykk for glede er reflektert i Jesu kommentar, ‹Vi spilte fløyte men dere ville ikke danse› (Matteus 11:17). Likeså i Jesus liknelse om den bortkomne sønn der de danset og gledet seg da sønnen kom hjem (Luke 15:25).
Paulus minner de kristne på at deres legemer er et tempel for Den Hellig Ånd og at de burde ære Gud med sine legemer (1 Korinterbrev 6:19-20). Han antyder videre at fysisk bevegelse er en anerkjent del av bønn når han formaner Timoteus å løfte opp hellige hender (1 Timoteus 2:8). Den bibelske stillingen for de fleste bønnene innebar å heve armene over hodet (1 Timoteus 2:8). Under syndsbekjennelsen var det vanlig å knele eller å ligge på golvet med ansiktet ned og armene strekt ut til sidene. Under takkebønnen og forbønnen var det vanlig å stå med hevede armer (Adams 1975:4).
Videre foreslår nyere studier at det er flere henvisninger til dans i det nye testamente enn opprinnelig tenkt (Daniels 1981:11). På arameisk, som jødene snakket, har ordene juble og danse samme betydning. Altså ved å inkludere «dans» i jubel er det oppfordring til å danse og hoppe av glede (Lukas 6:23) i tillegg til å ‹danse i Ånden› (Lukas 10:21).
Dans er brukt i forbindelse med gudstjeneste i de to tidligste kristne liturgiene som er nedtegnet i detalj,. Både Justin Martyr i år 150 og Hippolytus i år 200 beskriver glade ringdanser (Daniels 1981:13). I oldkirken ble dans oppfattet som en av ‹de himmelske gledene og en del av englenes og de frelstes tilbedelse av guddommen› (Gagne 1984:36).
Denne holdningen til dans står i skarp kontrast til det romerske samfunnet der kristendommen først vokste fram. Som Shawn kommenterer ‹Her i det romerske imperium er dansen først blitt fullstendig teaterisert og deretter kommersialisert ; og da det religiøse livet i romerriket ble omdannet til orgier, ble de religiøse dansene anledninger for uhemmet umoral og sensualitet› (Kraus og Chapman 1981:42).
I reaksjon til det de kristne oppfattet som moralsk forfall, forsøkte kirken å rense dansen ved å utslette alle spor av kultisme fra hensikten og uttrykket i bevegelsene. Dans fortsatte imidlertid innenfor kirken, forutsatt at formen og hensikten var hellig og ikke verdslig. Formålet med liturgisk bevegelse var å gi ære til Gud, og ta fokuset vekk fra en selv.
På 200-tallet er det dokumentert i skriftene til Hippolytus (år 215) og Gregory ”Mirakelmannen” (år 213-270) at dansen er integrert i i ritualene og tilbedelsen i kirken Samtidig er det en økende vektlegging av åndelig offertanke i kristen tilbedelse. Kristelige intellektuelle søkte å overvinne legemets lidenskaper ved fornuften. Det største beviset på dette ble demonstrert gjennom martyrdom.
I løpet av 300-tallet ble holdninger til dans brukt i kristen tilbedelse påvirket av viktige forandringer i og utenfor kirken. Hovedårsaken til forandringene stammet fra keiser Konstantins styresett (år 306-337). Konstantin gikk over til kristendommen i år 312 og var medvirkende til aksept av kirken. Romerriket ble offisielt kristent i år 378, som altså ledet til et nytt forhold mellom kirke og stat.
Mange henvisninger til dans som del av tilbedelsen på 300- og 400-tallet er blandet med advarsler om former for dans som ble betraktet som syndig, løsslupne og som luktet av romersk lavmoral. Da medlemskap i den kristne kirken ble mer og mer vanlig, begynte de hellige festene å preges av umoral.
I kirkefedrenes skrifter i disse første århundrene er det tydelig bekymring for forandringen i de kristne dansenes fokus. Epifanius (år 315-403) søkte å understreke den åndelige delen av dansen. I en preken på palmesøndag i år 367 beskriver han festene på følgende måte :
Fryd deg i det høye, Sions datter.Fryd deg, vær glad med energiske sprang, du – kirke som favner alle. For hør – enda en gang nærmer kongen seg ... dans koraldanser ennå en gang... gjør ville sprang, du himmel; syng hymner, dere engler; dere som bor i Sion, dans ringsdanser (Kraus og Chapman 1981:49).
Denne teksten beskriver både den ordrette dansen og den åndelige tyngden i seremonien, men med vektlegging av det sistnevnte som fokuset i feiringen.
Det var tendenser hos andre kirkeledere, som ‹forsøkte å vende deres øyne bort fra den fysiske bevegelsen i dans til betraktning av dans kun fra et åndelig perspektiv, som symbolske åndelige bevegelser i sjelen› (Gagne 1984:47).
På slutten av 300-tallet prøvde Ambrose (år 340-397, Biskop av Milan) å avklare verdiene og farene ved hellig dans ved å understreke den åndelige delen. ‹Herren ber oss danse, ikke bare med kroppens sirklende bevegelser, men med den fromme troen på ham› (Adams 1990:18). Han så dans som åndelig applaus og utelukket det ikke fra kirken. Gregory av Nyssa (år 335-394) beskrev på liknende måte Jesus som den eneste koreograf og danseleder på jorden og i kirken.
Andre ledere i kirken begynte imidlertid å opponere mot bruk av dans. John Chrysostom (år 345-407) refererte til Herodias’ datters dans og sa ‹der det er dansing er den onde› (Gagne 1984:50). Augustin (år 354-430, Biskop av Hippo) advarte mot ‹lettsindig og upassende› dans (Adams 1990:20) og insisterte på at man skulle be og ikke danse. Cæsarius av Arles (år 470-542) fordømte dans på helgenvaker og kalte det for en ‹simpel og vanærende gjerning› (Gagne 1984:51).
Denne konflikten reflekterer vanskelighetene som kirkefedrene stod ovenfor da kirken vokste i popularitet. Det økende antallet konvertitter gjorde forsøk på inkludere hedensk kult i dansene. Dette medførte av at dans kom under streng fordømmelse i kirken ved begynnelsen av 500-tallet.
Romerrikets fall i år 476 etterlot Europa uten en sentralisert makt. Kirken trådde inn som dommer i spørsmål som gjaldt moral, lov, utdannelse og sosial struktur. Konfliktene mellom tradisjonen med kirkelig dans og det moralske forfallet i kirken førte til en strid om bruken av og verdien av dans, som fortsatte gjennom hele middelalderen.
Tidlig middelalder (år 500-1100)
De første fire århundrene etter romerrikets fall var preget av krigføring, barbarers invasjoner av kristne land eller omvendt, og intensiv misjonæraktivitet. Kirken ble mer autoritær i sine aktiviteter og den fungerte etter hvert mer og mer som en rettslig institusjon framfor et fellesskap.
Da den bevisste bruken av myndighet ble mer omfattende og slo rot innenfor kirken og de statlige systemene, var det et økende antall forordninger og lovgivning som reformerte kirkens liturgi. Bruken av dans ble innskrenket, og ble stadig overvåket ettersom mysteriske ritualer i gudstjenesten avløste vekten på spontan lovprisning og tilbedelse (Fallon og Wolbers 1982:42).
Gradvis utviklet det seg et gap mellom presteskapet og lekfolket som en konsekvens av kirkemyndighetenes regulering av gudstjenesten. Latin var ikke lengre folkets språk og kunnskapen i gudstjenesten ble derfor innskrenket til de utdannede og presteskapet. Kor overtok all sangen i gudstjensten, som følgelig forlot lekfolket til privat hengivelse under gudstjenesten. Deltakelse i gudstjenesten ble mer innskrenket for legpersonen og tilskuerrollen ble kjennetegnet i denne perioden (Taylor 1976:83).
Ettersom liturgien ble reservert presteskapet, vokste det fram to forskjellige hellig dans tradisjoner.
Den første tradisjonen dreide seg om dans som ble gjennomført av presteskapet som en del av gudstjenesten. Bevegelsene var ritualiserte og symbolske for teologien i kirken (Adams 1990:30). Gudstjenesten var formell og foreskrev hellige bevegelser. Det var forbudt av kirkemyndighetene å flytte på rituelle artikler som lys, bøker, og røkelse (Taylor 1976:10). På spesielle anledninger som helgendager, jul og påske, gjennomførte presteskapet hellige danser for forsamlingen som var tilskuere. De vanligste formene for dans var prosesjoner eller ringdanser.
Den andre dansetradisjonen som utviklet seg, godkjent og veiledet av kirken, ble kjent som populære hellige danser. Disse utviklet seg i sammenheng med kirkeseremonier og festspill. Det var vanlig å feire disse med en prosesjonsdans men rund eller ringdanser var også populære. De ble gjennomført i kirken, utenfor kirken, eller i nærområder i løpet av religiøse festspill, helgendager, bryllup eller begravelser.
Det var vanskelig for kirken å regulere disse populære dansene fordi dansens natur og anledning ofte innebar spontan bevegelse. Den rytmiske stompingen og hoppingen forårsaket av og til ukontrollerbar ekstase. Ettersom det ble akkompagnert av festing og drikking, miskjente kirken den som umoralsk oppførsel.
Dansene ble vanligvis gjennomført til hymner eller koraler. ‹å korale› betyr ‹å danse› (Adams 1975:6). «koral» kommer fra det latinske ordet corolla som betyr «ring», og «caroller» er derivert fra det latinske ordet choraula som betyr ‹fløytespill for kor-dansende› (Oxford Ordbok). De fleste koralene var delt inn i verset (stanza), som betyr å «stå» eller å «stanse», og refrenget som betyr «danse». Følgelig danset man under refrenget og hvis ikke en solodans ble gjennomført under verset, var det liten bevegelse når verset ble sunget.
Det vanligste dansetrinnet som ble gjennomført under refrenget var tripudium , som betyr ‹tre trinn›. Dette ble danset ved å ta tre trinn frem og ett tilbake ; og deretter gjentatt. Takten var vanligvis 4/4 eller 2/4 og trinnene var populære i prosesjonsdanser. Ofte ville fem eller ti personer lenke armene sammen og så få med flere til å lage prosesjon gjennom gatene, og omkring kirken. Dette symboliserte enheten og likheten i kirkesamfunnet.
Ettersom middelalderen passerte sluttet imidlertid ‹hierarkiet å danse med folket - for dansen symboliserte og fremkalte en følelse av likhet› (Adams 1975:5). Vanligvis avsto biskopene fra å danse, men noen av dem deltok imidlertid i dansen. Denne praksisen truet utviklingen av hierarkiet og ‹fremskyndte kirkelovgivning mot all form for dansing› (Adams 1975:5).
Senere middelalder (år 1100-1400)
Ettersom kirken konsoliderte sin myndighet i middelalderen, fortsatte sensuren av dans. Dans var enda en akseptert liturgisk form og forskjellige kilder dokumenterer oppblomstring av ringdans og prosesjonsdans (Adams 1970:22). Gradvis begynte imidlertid den hellige danseformen å skifte fra hengivende dans til mer teatralske og dramatiske bevegelser.
Ettersom folkets interesse for gudstjenesten ble svakere, gjorde de kristne myndighetene en reell innsats for å vekke forsamlingene ved å inkludere flere koralsanger, maleriske prosesjoner og til og med seremoniellle danser som ble gjennomført i kordelen av kirken. John Beleth (rektor på 1100-tallet) på universitet i Paris nevnte fire typer koraldanser, med tripudiam, som var vanlig på kirkefestspill (Adams 1990:22).
Lovprisningdansen fortsatte å eksistere som en eksklusiv sfære for presteskapet. I følge Bonaventure (c. 1260) ville paradisets gleder bestå av uendelig sirkling og ‹rytmiske revolusjoner i sfærene› (Adams 1990:21). Selv så sent som 1500-tallet beskriver et manuskript en påskekoral eller ringdans som fant sted på påskeaften i kirken i Sens. I denne dansen blir erkebiskopen hjulpet av presteskapet som først bevegde seg rundt parvis, etterfulgt på samme måte av framstående borgere. Alle sang påskesanger om oppstandelsen. Koralen bevegde seg fra klostergården og inn i kirken, rundt koret og inn i midten, mens alle sang Folkefrelser (Taylor 1976:22).
Dokumentasjon på slike tilbedelse-sentrerte danser forsvant imidlertid etterhvert til fordel for dramatisk dans. Den ble brukt i kirken som en allegorisk forklaring på gudstjenesten. Korte skuespill ble introdusert i liturgien for å gjøre den mer appellerende for lekfolket. Innen år 1100 hadde skuespill funnet veien inn i nattverdsliturgien og ble forløperen til mysteriespillene.
Bortsett fra de dramatiske dansene var kirkemyndighetenes holdninger restriktive både til den hellige dansen og de populære dansene. I kampen for å forene og styre kristen dans, utga kirkehierarkiet flere skrifter som var rmot bruken av dansen.
Den mest allment kjente av alle de religiøse dansene på 1500 - og 1600-tallet var dødsdansen eller danse macabre. Besettelsen med denne dansen åpenbarer hvor opptatt folk i middelalderen var av døden. I begynnelsen var bevegelsen spontan, men etter hvert utviklet det seg et fast mønster i prosesjonsform. Kirken forsøkte å forby slike danser med uttalelser som; ‹uansett hvem som begraver de døde burde de gjøre det med frykt, beven og anstendighet. Ingen er tillatt å synge djevelske sanger og gjennomføre spill og danser inspirert av djevelen og oppfunnet av hedninger› (Kraus og Chapman 1981:59).
Det ble imidlertid et oppsving i dødsdansens populariteten med sine groteske parodier i begravelser, og det skjedde ville danseutbrudd under svartedøden (1347-1373). Pesten var en kombinasjon av byllepest og lungebetennelse som raste gjennom hele Europa og drepte halvdelen av Europas befolkning innen1450 (Brooke 1971:14).
Samtidig var det utbrudd av dansepidemier kjent som Danseomania - dansemani. John Martin kommenterer at folk ble så berørt av rekken av ulykker at de søkte utløp for sin følelsesmessig belastning gjennom dans. Andre kilder hevder at danseepidemiene skyldtes forgifting forårsaket av råttent korn på landsbygda. ‹Hele samfunnet... ble slått av en slags galskap som drev dem dansende og svingende gjennom gatene fra landsby til landsby i dagesvis om gangen til de døde i forpint utmattelse› (Kraus og Chapman 1981:55).
Danseepidemiene nådde en intensitet som gjorde at kirkerådenes opposisjon ble nokså hjelpeløs. Til tross for at kirken kommanderte at dansenemaniene måtte slutte, ville ikke eller kunne ikke folket slutte. Følgelig ble danserne ofte anklaget for være besatt av djevelen.
I lyset av disse dansenemaniene vek den hellige danseiturgien i kirken inn i bakgrunnen. Adskillige skrifter søkte å innskrenke dans og styre dens eksesser, både utenfor og innenfor kirken. De mange forbudene mot kirkedans tjente bare til å skyve den ut i gatene. Mens presteskapets hellige dans etter hvert tok slutt, fortsatte de populære kirkedansene. For en tid mislyktes kirken i å undertrykke disse populære dansene.
Da pavestyret vokste fram innenfor alle aspekter av kristenlivet ble de liturgiske dansene skadelidende sammen med uting som dødsdansen og dansemanier. Det som gjensto av kristne danseformer var bare skygger av de tidligere tilbedelse-sentrerte festene i det tidligere århundrene. Da fokuset i kirkedans skiftet til liturgi, ble bevegelse i kirken fordømt og funksjonalisert. Ettersom fokuset i populær dans ble forskjøvet til kroppens bevegelsen, mer enn på det guddommelige, tapte den også essensen av den opprinnelige betydningen av kristen dans.
Renessansen (1400-1700)
Renessansen markerte begynnelsen på vesentlige forandringer for kristen dans. Historisk var det en periode med stor framgang. I 1455 begynte man å trykke bøker og dette oppmuntret til vektlegging av intellektet. Man oppfattet sinnet som av større betydning enn kroppen i religiøs vekst. Den protestantiske reformasjon (1517-1529) og den romersk-katolske motreformasjonen som beskrevet av rådet i Trent (1545-1563) brakte enorme forandringer i oppfatningen av bruken og verdien av dans i kristen sammenheng(Adams 1990:23).
Prosesjonelle fester, teatralsk moralske balletter og noen tolkninger av hymner og salmer i tilbedelse florerte i dansens rike. Teater og skuespill var i oppsving, og med fremveksten av dansemesteren, falmet kirkens liturgiske dans i betydning.
Før renessansen hadde religiøs dans blitt strengt ritualisert innenfor kirken, og bare populære hellige danser beholdt spontaniteten til en viss grad. Til tross for renessansens påvirkning,søkte kirken å forby og ritualisere disse dansene også.
Til slutt var det imidlertid reformasjonen i sine ekstreme former som prøvde å utslette kristen dans. Alle danser og prosesjoner, unntatt begravelsesprosesjoner, ble avskaffet (Adams 1990:25).
Reformasjonen (1517-1529)
Lederne av den protestantiske reformasjonen var svært kritiske til tradisjonell kirkepraksis. De søkte å undertrykke bruk av ikoner, tilbedelse av helgener, og pilgrimsreiser og prosesjoner. De forkynte forsakelsen av verden og forsterket kampen mellom sjel og kropp ved å plassere større vekt på sinnet. Forbindelsen mellom kroppen, dans og erotikk var åpent anerkjent, og kristne ble opplært til ikke å opphøye kroppen.
Disse ideene spredte seg hurtig da kirken begynte å bruke trykkpressen til å spre traktater som var svært kritiske til dans. Det følgende utdraget er fra en brosjyre som ble trykt på Utrecht:
Hedningene er oppfinnerne av dansen. De som dyrker den er vanligvis avgudsdyrkere, epikureere, verdiløse, avskyelige og æreløse komikere eller skuespillere, i tillegg til halliker, gigoloer, og andre umoralske, verdiløse, løsslupne personer. Dens forsvarere og tilhengere er Lucian, Caligula, Herod, og epikureere og på lik linje med ateister. Med dem følger også fråtsing, drukkenskap, skuespill, festdager, og hedenske helgendager (Fallon & Wolbers 1982:15).
De tidlige lederne av den protestantiske reformasjonen var imidlertid ikke motstandere av dans. Martin Luther (c. 1525) skrev en koral for barn som ble kalt Fra den HøyeHimmel der to vers støtter bruk av sang og dans i tilbedelsen.
Likeledes skriver den engelske kirkelederen William Tyndale i et fordord til nytestamentet om betyningen av frydefull sang og dans. Han brukte gladelig ordene, daunce og leepe da han betraktet kristendommens frydefulle og gode nyheter (Adams 1990:26). Det var da ledernes lære ble tolket av folket at fordømmelsen av hellig dans økte dramatisk.
Likeså diskuterte møtene i rådet i Trent i den katolske kirke lite angående avskaffelsen av hellig dans, men mer på å søke enhet i liturgiske og teologisk spørsmål. Rådets påbud kvalte imidlertid kreativitet og vekst innenfor kirkens dramascene. I 1566 truet for eksempel stattutter fra synodemøte i Lyons prester og andre personer med ekskommunikasjon hvis de ledet dans i kirker eller kirkegårder.
Generelt insisterte kirken på liturgisk enhet uten bruk av dans i tilbedelse. Ettersom trykket økte for gjøre slutt på all religiøs dans, syntes det ikke å være noen vei for en mulig kreativ vekkelse innen dans.
Følgelig forsvant religiøs dans, eller overlevde bare på noen få isolerte steder. Noen religiøse institusjoner dyrket bestemte liturgiske bevegelser som stammet fra den tidlige kirkedansen. Andre kristne dansebevegelser ble forandret til folkelige uttrykk som man så i bryllup eller begravelser. Ellers forble dansen begravd i den strukturerte bevegelsen i den katolske gudstjenesten.
Begivenhetene i denne perioden ledet til slutt til utslettelsen av liturgisk dans, prosesjoner, og det meste av visuell kunst, og etterlot kunsten kun til maleriet, preken og musikk.
I postreformasjonen forsøkte både den protestantiske og den katolske kirken <bestemt å stenge døren for kreative danseuttrykk i liturgi› (Gagne 1984:59). Katolikkenes økende forbud mot dans, sammen med en økende mistillit til dans på protestantisk side, tvang dans tilbake til den sekulære verden. ‹Dans ble gitt tilbake til samfunnet, med få unntak av resterende kirkedans› (Gagne p1984 : 59).
Konklusjon
Dans innenfor kristen sammenheng kom fra den jødiske tradisjonen, og ble omfavnet av oldkirken som en viktig del av fester og tilbedelse. I løpet av middelalderen ble utviklingen av kristen dans påvirket av forskjellige innflytelser. Til tross for økende fordømmelse angående dens verdi og bruk, overlevde den som en hellig danseform. Men da reformasjonen kom ble dansen tvunget ut av liturgien i den kristne kirken, og med få unntak florerte den nå istedenfor i den sekulære verden.
Gradvis med fornyelsen av kirken og liturgisk fornyelse på 1900-tallet, har dans blitt mer og mer akserptert i tilbedelsen i kirkens liv igjen. Dans har en rik og bibelsk tradisjon. Dans byr på en enorm rekkevidde av former og uttrykk i tilbedelse fra en nøye koreografert dramatisk framstilling til den spontane lovprisningen og tilbedelsen hos enkeltpersoner og forsamlinger i alle aldre.
Henvisninger
Adams D. (1975) Involving the People in Dancing Worship: Historic and Contemporary Patterns. Austin: Sharing.
Adams, D. (1980) Congregational Dancing in Christian Worship. Austin: Sharing.
Adams, D. ed. (1978) Dancing Christmas Carols. Saratoga: Resource.
Adams D. & Apostolos-Cappadona, D. eds. (1990) Dance as Religious Studies. New York: Crossroad.
Brooke, C. (1971) Medieval Church and Society. London: Sidgwick & Jackson.
Clark, M. & Crisp, C. (1981) The History of Dance. New York: Crown.
Daniels, M. (1981) The Dance in Christianity: A History of Religious Dance through the Ages. New York: Paulist.
Davies, J. G. (1984) Liturgical Dance. London: SCM.
Fallon, D. J. & Wolbers, M. J. eds. (1982) Focus on Dance X: Religion and Dance.Virginia: A.A.H.P.E.R.D.
Gagne, R., Kane, T. & Ver Eecke, R. (1984) Dance in Christian Worship. Washington: Pastoral
Kraus, R. & Chapman, S. (1981) History of the Dance in Art and Education. New Jersey: Prentice-Hall.
Taylor, M. F. (1976) A Time to Dance. Austin: Sharing.
(c) Renewal Journal #6 (1995:2), Brisbane, Australia, pp. 35-44.
Reproduction is allowed as long as the copyright remains intact with the text.
Copyright by Lucinda Coleman
www.renewaljournal..com
Av Lucinda Coleman
Oversatt av Anne Cathrine Dale, gjengitt med tillatelse.
Artikkelen er hentet fra www.celebrationofdance.com
Lucinda Coleman er lærer i videregående skole og har vært dansekoordinator i Gateway baptistkirke i Brisbane. Hun bor nå i Port Hedland i Vest-Australia. Denne artikkelen er en oppsummering fra hennes forskning på ‹Dans i Kirken›, og er skrevet som en del av hennes studier på Queensland Teknologiske Universitet. Den går kort gjennom historien om bruk av dans i lovprisning og tilbedelse. Fornyelsen i kirken de siste tiårene har ført til gjenoppdagelsen av dans, samt liturgisk dans og spontan dans. Som med alle andre former for lovprisning kan dans gi ære til artisten, eller til Gud.
__________________________________
pris hans navn med dans -
lov ham med pauke og dans
__________________________________
Å tilbe Gud med dans er bibelsk. Bibelen oppfordrer oss til det (Salme 149:3 ; 150:4). Den hellige skrift gir mange henvisninger til bruk av dans som en form for jublende lovprisning og tilbedelse i ærefrykt.
I hebraisk tradisjon fungerte dans som en måte å be og lovprise på, som et uttrykk for glede og ærefrykt, og som et kontaktpunkt mellom Gud og mennesker (Taylor 1976:81). Denne forståelsen av dansen gjennomsyrte troen i oldkirken. I løpet av middelalderen ble dans fortsatt brukt i bønn og lovprisning tross økende forbud mot bruken. Men innen reformasjonen kom hadde både katolikkene og protestantene fjernet dans fra kristenlivet.
Hebraisk tradisjon
Dans var en viktig del av høytidene hos israelittene fra gammelt av. Dans ble brukt både i tilbedelse i dagliglivet og ved feiring av seier etter slag og andre feiringer og høytider.
Den hellige dansen var et kontaktpunkt mellom Gud og mennesker, et middel til å føre israelittene inn i et nærmere forhold til deres Gud, Jehovah.
Mange gammel testamentlige henvisninger til og beskrivelser av dans annerkjenner denne måten å tilbe på; den fordømmes ikke. Folket blir formanet til å lovprise Gud med ‹dans og spille for ham med pauke og lyre› (Salme 149:3), og ‹til å love ham med pauke og dans› (Salme 150:4). Å danse er så vanlig at i bibelvers som sikter til å fryde seg uten at dansing er omtalt, kan man likevel anta at det impliserer dans (Gagne 1984:24).
Den mest vanlige roten til ordet «dans» i det gamle testamente er hul som viser til dansevirvler og antyder altså svært aktiv bevegelse. Av de 44 hebraiske ordene for dans er det bare en mulig henvisning til verdslig bevegelse som forskjellig fra religiøs dansing (Clarke og Crisp 1981:35).
I det israelske samfunnet var rund eller ringsdansen, i tillegg til prosesjonsdansen vanlige danseformer. Disse ble ofte brukt til å feire spesielle begivenheter som når David og israelsfolket danset for paktkisten, som representerte Guds tilstedeværelse (2 Samuelsbok 6:14).
En tredje type dans inkluderte bevegelser med hopp og virvler fulle av energi og glede. Da faraos hærer led nederlag etter israelittene krysset rødehavet, ‹tok profetinnen Miriam, søsteren til Aron, en tromme i hånden, og alle kvinnene fulgte etter henne, slo på tromme og danset› (1. Mosebok 15:20). Da David slo Goliat, sang kvinnene ‹mens de danset› (1 Samuelsbok 29:5).
Hver av disse formene for dans ble brukt i dagliglivet og på høytider/fester. På tempelinnvielsesfesten for eksempel, ‹danset fromme menn med fakler i hendene og sang glade sanger og lovsanger, mens levittene spilte på alle mulige instrumenter. Dansen trakk store mengder tilskuerne ... som ikke sluttet før på morgenkvisten ved et gitt signal› (Gagne 1984:30). Den ærverdige tradisjonen med fester som inkluderte hele samfunnet ble uttrykt gjennom bevegelse.
Dans er imidlertid ikke nevnt formelt i moseloven, og bevegelsene var også underlagt visse restriksjoner. Et skille utviklet seg mellom de tidlige, hellige dansene, og de som liknet kultseremonier. Dette skillet, som ble dannet av israelittene, ble enda tydeligere hos de kristne i de følgende århundrene.
Oldkirken (år 100-500)
I den kristne kirkes første fem århundre var ‹dans enda akseptert fordi den hadde dype røtter i den jødisk-kristne tradisjonen› (Gagne 1984:43). De kristne vente seg til å feire gudstjenester og høytider med dans på grunn av den hebraiske dansetradisjonen.
Kristendommen ble gjenstand for sosial og politisk innflytelse fra romerriket. Endringer i samfunnet på 300-tallet førte etter hvert til til forandringer i betydningen av og hensikten med dans. Dette gjaldt også dansen som ble brukt i kristen liturgi. Den historiske utviklingen av teater og dans ble formet av kristendommen, som forbød nyutvikling. Selv om det nok var begrenset i disse tidlige århundrene, ‹skapte kirken faktisk en kontekst for nyoppblomstring av sosial, teatralsk og religiøs dans› (Fallon og Wolbers 1982:9).
Det nye testamentet gir få direkte henvisninger til dans. ‹Men selv dette peker på en mulig parallell til den jødiske tradisjonen ved å anta tilstedeværelsen av dans uten at det må nevnes eksplisitt› (Gagne 1984:35). Et bevis på at bruk av dans var et akseptert uttrykk for glede er reflektert i Jesu kommentar, ‹Vi spilte fløyte men dere ville ikke danse› (Matteus 11:17). Likeså i Jesus liknelse om den bortkomne sønn der de danset og gledet seg da sønnen kom hjem (Luke 15:25).
Paulus minner de kristne på at deres legemer er et tempel for Den Hellig Ånd og at de burde ære Gud med sine legemer (1 Korinterbrev 6:19-20). Han antyder videre at fysisk bevegelse er en anerkjent del av bønn når han formaner Timoteus å løfte opp hellige hender (1 Timoteus 2:8). Den bibelske stillingen for de fleste bønnene innebar å heve armene over hodet (1 Timoteus 2:8). Under syndsbekjennelsen var det vanlig å knele eller å ligge på golvet med ansiktet ned og armene strekt ut til sidene. Under takkebønnen og forbønnen var det vanlig å stå med hevede armer (Adams 1975:4).
Videre foreslår nyere studier at det er flere henvisninger til dans i det nye testamente enn opprinnelig tenkt (Daniels 1981:11). På arameisk, som jødene snakket, har ordene juble og danse samme betydning. Altså ved å inkludere «dans» i jubel er det oppfordring til å danse og hoppe av glede (Lukas 6:23) i tillegg til å ‹danse i Ånden› (Lukas 10:21).
Dans er brukt i forbindelse med gudstjeneste i de to tidligste kristne liturgiene som er nedtegnet i detalj,. Både Justin Martyr i år 150 og Hippolytus i år 200 beskriver glade ringdanser (Daniels 1981:13). I oldkirken ble dans oppfattet som en av ‹de himmelske gledene og en del av englenes og de frelstes tilbedelse av guddommen› (Gagne 1984:36).
Denne holdningen til dans står i skarp kontrast til det romerske samfunnet der kristendommen først vokste fram. Som Shawn kommenterer ‹Her i det romerske imperium er dansen først blitt fullstendig teaterisert og deretter kommersialisert ; og da det religiøse livet i romerriket ble omdannet til orgier, ble de religiøse dansene anledninger for uhemmet umoral og sensualitet› (Kraus og Chapman 1981:42).
I reaksjon til det de kristne oppfattet som moralsk forfall, forsøkte kirken å rense dansen ved å utslette alle spor av kultisme fra hensikten og uttrykket i bevegelsene. Dans fortsatte imidlertid innenfor kirken, forutsatt at formen og hensikten var hellig og ikke verdslig. Formålet med liturgisk bevegelse var å gi ære til Gud, og ta fokuset vekk fra en selv.
På 200-tallet er det dokumentert i skriftene til Hippolytus (år 215) og Gregory ”Mirakelmannen” (år 213-270) at dansen er integrert i i ritualene og tilbedelsen i kirken Samtidig er det en økende vektlegging av åndelig offertanke i kristen tilbedelse. Kristelige intellektuelle søkte å overvinne legemets lidenskaper ved fornuften. Det største beviset på dette ble demonstrert gjennom martyrdom.
I løpet av 300-tallet ble holdninger til dans brukt i kristen tilbedelse påvirket av viktige forandringer i og utenfor kirken. Hovedårsaken til forandringene stammet fra keiser Konstantins styresett (år 306-337). Konstantin gikk over til kristendommen i år 312 og var medvirkende til aksept av kirken. Romerriket ble offisielt kristent i år 378, som altså ledet til et nytt forhold mellom kirke og stat.
Mange henvisninger til dans som del av tilbedelsen på 300- og 400-tallet er blandet med advarsler om former for dans som ble betraktet som syndig, løsslupne og som luktet av romersk lavmoral. Da medlemskap i den kristne kirken ble mer og mer vanlig, begynte de hellige festene å preges av umoral.
I kirkefedrenes skrifter i disse første århundrene er det tydelig bekymring for forandringen i de kristne dansenes fokus. Epifanius (år 315-403) søkte å understreke den åndelige delen av dansen. I en preken på palmesøndag i år 367 beskriver han festene på følgende måte :
Fryd deg i det høye, Sions datter.Fryd deg, vær glad med energiske sprang, du – kirke som favner alle. For hør – enda en gang nærmer kongen seg ... dans koraldanser ennå en gang... gjør ville sprang, du himmel; syng hymner, dere engler; dere som bor i Sion, dans ringsdanser (Kraus og Chapman 1981:49).
Denne teksten beskriver både den ordrette dansen og den åndelige tyngden i seremonien, men med vektlegging av det sistnevnte som fokuset i feiringen.
Det var tendenser hos andre kirkeledere, som ‹forsøkte å vende deres øyne bort fra den fysiske bevegelsen i dans til betraktning av dans kun fra et åndelig perspektiv, som symbolske åndelige bevegelser i sjelen› (Gagne 1984:47).
På slutten av 300-tallet prøvde Ambrose (år 340-397, Biskop av Milan) å avklare verdiene og farene ved hellig dans ved å understreke den åndelige delen. ‹Herren ber oss danse, ikke bare med kroppens sirklende bevegelser, men med den fromme troen på ham› (Adams 1990:18). Han så dans som åndelig applaus og utelukket det ikke fra kirken. Gregory av Nyssa (år 335-394) beskrev på liknende måte Jesus som den eneste koreograf og danseleder på jorden og i kirken.
Andre ledere i kirken begynte imidlertid å opponere mot bruk av dans. John Chrysostom (år 345-407) refererte til Herodias’ datters dans og sa ‹der det er dansing er den onde› (Gagne 1984:50). Augustin (år 354-430, Biskop av Hippo) advarte mot ‹lettsindig og upassende› dans (Adams 1990:20) og insisterte på at man skulle be og ikke danse. Cæsarius av Arles (år 470-542) fordømte dans på helgenvaker og kalte det for en ‹simpel og vanærende gjerning› (Gagne 1984:51).
Denne konflikten reflekterer vanskelighetene som kirkefedrene stod ovenfor da kirken vokste i popularitet. Det økende antallet konvertitter gjorde forsøk på inkludere hedensk kult i dansene. Dette medførte av at dans kom under streng fordømmelse i kirken ved begynnelsen av 500-tallet.
Romerrikets fall i år 476 etterlot Europa uten en sentralisert makt. Kirken trådde inn som dommer i spørsmål som gjaldt moral, lov, utdannelse og sosial struktur. Konfliktene mellom tradisjonen med kirkelig dans og det moralske forfallet i kirken førte til en strid om bruken av og verdien av dans, som fortsatte gjennom hele middelalderen.
Tidlig middelalder (år 500-1100)
De første fire århundrene etter romerrikets fall var preget av krigføring, barbarers invasjoner av kristne land eller omvendt, og intensiv misjonæraktivitet. Kirken ble mer autoritær i sine aktiviteter og den fungerte etter hvert mer og mer som en rettslig institusjon framfor et fellesskap.
Da den bevisste bruken av myndighet ble mer omfattende og slo rot innenfor kirken og de statlige systemene, var det et økende antall forordninger og lovgivning som reformerte kirkens liturgi. Bruken av dans ble innskrenket, og ble stadig overvåket ettersom mysteriske ritualer i gudstjenesten avløste vekten på spontan lovprisning og tilbedelse (Fallon og Wolbers 1982:42).
Gradvis utviklet det seg et gap mellom presteskapet og lekfolket som en konsekvens av kirkemyndighetenes regulering av gudstjenesten. Latin var ikke lengre folkets språk og kunnskapen i gudstjenesten ble derfor innskrenket til de utdannede og presteskapet. Kor overtok all sangen i gudstjensten, som følgelig forlot lekfolket til privat hengivelse under gudstjenesten. Deltakelse i gudstjenesten ble mer innskrenket for legpersonen og tilskuerrollen ble kjennetegnet i denne perioden (Taylor 1976:83).
Ettersom liturgien ble reservert presteskapet, vokste det fram to forskjellige hellig dans tradisjoner.
Den første tradisjonen dreide seg om dans som ble gjennomført av presteskapet som en del av gudstjenesten. Bevegelsene var ritualiserte og symbolske for teologien i kirken (Adams 1990:30). Gudstjenesten var formell og foreskrev hellige bevegelser. Det var forbudt av kirkemyndighetene å flytte på rituelle artikler som lys, bøker, og røkelse (Taylor 1976:10). På spesielle anledninger som helgendager, jul og påske, gjennomførte presteskapet hellige danser for forsamlingen som var tilskuere. De vanligste formene for dans var prosesjoner eller ringdanser.
Den andre dansetradisjonen som utviklet seg, godkjent og veiledet av kirken, ble kjent som populære hellige danser. Disse utviklet seg i sammenheng med kirkeseremonier og festspill. Det var vanlig å feire disse med en prosesjonsdans men rund eller ringdanser var også populære. De ble gjennomført i kirken, utenfor kirken, eller i nærområder i løpet av religiøse festspill, helgendager, bryllup eller begravelser.
Det var vanskelig for kirken å regulere disse populære dansene fordi dansens natur og anledning ofte innebar spontan bevegelse. Den rytmiske stompingen og hoppingen forårsaket av og til ukontrollerbar ekstase. Ettersom det ble akkompagnert av festing og drikking, miskjente kirken den som umoralsk oppførsel.
Dansene ble vanligvis gjennomført til hymner eller koraler. ‹å korale› betyr ‹å danse› (Adams 1975:6). «koral» kommer fra det latinske ordet corolla som betyr «ring», og «caroller» er derivert fra det latinske ordet choraula som betyr ‹fløytespill for kor-dansende› (Oxford Ordbok). De fleste koralene var delt inn i verset (stanza), som betyr å «stå» eller å «stanse», og refrenget som betyr «danse». Følgelig danset man under refrenget og hvis ikke en solodans ble gjennomført under verset, var det liten bevegelse når verset ble sunget.
Det vanligste dansetrinnet som ble gjennomført under refrenget var tripudium , som betyr ‹tre trinn›. Dette ble danset ved å ta tre trinn frem og ett tilbake ; og deretter gjentatt. Takten var vanligvis 4/4 eller 2/4 og trinnene var populære i prosesjonsdanser. Ofte ville fem eller ti personer lenke armene sammen og så få med flere til å lage prosesjon gjennom gatene, og omkring kirken. Dette symboliserte enheten og likheten i kirkesamfunnet.
Ettersom middelalderen passerte sluttet imidlertid ‹hierarkiet å danse med folket - for dansen symboliserte og fremkalte en følelse av likhet› (Adams 1975:5). Vanligvis avsto biskopene fra å danse, men noen av dem deltok imidlertid i dansen. Denne praksisen truet utviklingen av hierarkiet og ‹fremskyndte kirkelovgivning mot all form for dansing› (Adams 1975:5).
Senere middelalder (år 1100-1400)
Ettersom kirken konsoliderte sin myndighet i middelalderen, fortsatte sensuren av dans. Dans var enda en akseptert liturgisk form og forskjellige kilder dokumenterer oppblomstring av ringdans og prosesjonsdans (Adams 1970:22). Gradvis begynte imidlertid den hellige danseformen å skifte fra hengivende dans til mer teatralske og dramatiske bevegelser.
Ettersom folkets interesse for gudstjenesten ble svakere, gjorde de kristne myndighetene en reell innsats for å vekke forsamlingene ved å inkludere flere koralsanger, maleriske prosesjoner og til og med seremoniellle danser som ble gjennomført i kordelen av kirken. John Beleth (rektor på 1100-tallet) på universitet i Paris nevnte fire typer koraldanser, med tripudiam, som var vanlig på kirkefestspill (Adams 1990:22).
Lovprisningdansen fortsatte å eksistere som en eksklusiv sfære for presteskapet. I følge Bonaventure (c. 1260) ville paradisets gleder bestå av uendelig sirkling og ‹rytmiske revolusjoner i sfærene› (Adams 1990:21). Selv så sent som 1500-tallet beskriver et manuskript en påskekoral eller ringdans som fant sted på påskeaften i kirken i Sens. I denne dansen blir erkebiskopen hjulpet av presteskapet som først bevegde seg rundt parvis, etterfulgt på samme måte av framstående borgere. Alle sang påskesanger om oppstandelsen. Koralen bevegde seg fra klostergården og inn i kirken, rundt koret og inn i midten, mens alle sang Folkefrelser (Taylor 1976:22).
Dokumentasjon på slike tilbedelse-sentrerte danser forsvant imidlertid etterhvert til fordel for dramatisk dans. Den ble brukt i kirken som en allegorisk forklaring på gudstjenesten. Korte skuespill ble introdusert i liturgien for å gjøre den mer appellerende for lekfolket. Innen år 1100 hadde skuespill funnet veien inn i nattverdsliturgien og ble forløperen til mysteriespillene.
Bortsett fra de dramatiske dansene var kirkemyndighetenes holdninger restriktive både til den hellige dansen og de populære dansene. I kampen for å forene og styre kristen dans, utga kirkehierarkiet flere skrifter som var rmot bruken av dansen.
Den mest allment kjente av alle de religiøse dansene på 1500 - og 1600-tallet var dødsdansen eller danse macabre. Besettelsen med denne dansen åpenbarer hvor opptatt folk i middelalderen var av døden. I begynnelsen var bevegelsen spontan, men etter hvert utviklet det seg et fast mønster i prosesjonsform. Kirken forsøkte å forby slike danser med uttalelser som; ‹uansett hvem som begraver de døde burde de gjøre det med frykt, beven og anstendighet. Ingen er tillatt å synge djevelske sanger og gjennomføre spill og danser inspirert av djevelen og oppfunnet av hedninger› (Kraus og Chapman 1981:59).
Det ble imidlertid et oppsving i dødsdansens populariteten med sine groteske parodier i begravelser, og det skjedde ville danseutbrudd under svartedøden (1347-1373). Pesten var en kombinasjon av byllepest og lungebetennelse som raste gjennom hele Europa og drepte halvdelen av Europas befolkning innen1450 (Brooke 1971:14).
Samtidig var det utbrudd av dansepidemier kjent som Danseomania - dansemani. John Martin kommenterer at folk ble så berørt av rekken av ulykker at de søkte utløp for sin følelsesmessig belastning gjennom dans. Andre kilder hevder at danseepidemiene skyldtes forgifting forårsaket av råttent korn på landsbygda. ‹Hele samfunnet... ble slått av en slags galskap som drev dem dansende og svingende gjennom gatene fra landsby til landsby i dagesvis om gangen til de døde i forpint utmattelse› (Kraus og Chapman 1981:55).
Danseepidemiene nådde en intensitet som gjorde at kirkerådenes opposisjon ble nokså hjelpeløs. Til tross for at kirken kommanderte at dansenemaniene måtte slutte, ville ikke eller kunne ikke folket slutte. Følgelig ble danserne ofte anklaget for være besatt av djevelen.
I lyset av disse dansenemaniene vek den hellige danseiturgien i kirken inn i bakgrunnen. Adskillige skrifter søkte å innskrenke dans og styre dens eksesser, både utenfor og innenfor kirken. De mange forbudene mot kirkedans tjente bare til å skyve den ut i gatene. Mens presteskapets hellige dans etter hvert tok slutt, fortsatte de populære kirkedansene. For en tid mislyktes kirken i å undertrykke disse populære dansene.
Da pavestyret vokste fram innenfor alle aspekter av kristenlivet ble de liturgiske dansene skadelidende sammen med uting som dødsdansen og dansemanier. Det som gjensto av kristne danseformer var bare skygger av de tidligere tilbedelse-sentrerte festene i det tidligere århundrene. Da fokuset i kirkedans skiftet til liturgi, ble bevegelse i kirken fordømt og funksjonalisert. Ettersom fokuset i populær dans ble forskjøvet til kroppens bevegelsen, mer enn på det guddommelige, tapte den også essensen av den opprinnelige betydningen av kristen dans.
Renessansen (1400-1700)
Renessansen markerte begynnelsen på vesentlige forandringer for kristen dans. Historisk var det en periode med stor framgang. I 1455 begynte man å trykke bøker og dette oppmuntret til vektlegging av intellektet. Man oppfattet sinnet som av større betydning enn kroppen i religiøs vekst. Den protestantiske reformasjon (1517-1529) og den romersk-katolske motreformasjonen som beskrevet av rådet i Trent (1545-1563) brakte enorme forandringer i oppfatningen av bruken og verdien av dans i kristen sammenheng(Adams 1990:23).
Prosesjonelle fester, teatralsk moralske balletter og noen tolkninger av hymner og salmer i tilbedelse florerte i dansens rike. Teater og skuespill var i oppsving, og med fremveksten av dansemesteren, falmet kirkens liturgiske dans i betydning.
Før renessansen hadde religiøs dans blitt strengt ritualisert innenfor kirken, og bare populære hellige danser beholdt spontaniteten til en viss grad. Til tross for renessansens påvirkning,søkte kirken å forby og ritualisere disse dansene også.
Til slutt var det imidlertid reformasjonen i sine ekstreme former som prøvde å utslette kristen dans. Alle danser og prosesjoner, unntatt begravelsesprosesjoner, ble avskaffet (Adams 1990:25).
Reformasjonen (1517-1529)
Lederne av den protestantiske reformasjonen var svært kritiske til tradisjonell kirkepraksis. De søkte å undertrykke bruk av ikoner, tilbedelse av helgener, og pilgrimsreiser og prosesjoner. De forkynte forsakelsen av verden og forsterket kampen mellom sjel og kropp ved å plassere større vekt på sinnet. Forbindelsen mellom kroppen, dans og erotikk var åpent anerkjent, og kristne ble opplært til ikke å opphøye kroppen.
Disse ideene spredte seg hurtig da kirken begynte å bruke trykkpressen til å spre traktater som var svært kritiske til dans. Det følgende utdraget er fra en brosjyre som ble trykt på Utrecht:
Hedningene er oppfinnerne av dansen. De som dyrker den er vanligvis avgudsdyrkere, epikureere, verdiløse, avskyelige og æreløse komikere eller skuespillere, i tillegg til halliker, gigoloer, og andre umoralske, verdiløse, løsslupne personer. Dens forsvarere og tilhengere er Lucian, Caligula, Herod, og epikureere og på lik linje med ateister. Med dem følger også fråtsing, drukkenskap, skuespill, festdager, og hedenske helgendager (Fallon & Wolbers 1982:15).
De tidlige lederne av den protestantiske reformasjonen var imidlertid ikke motstandere av dans. Martin Luther (c. 1525) skrev en koral for barn som ble kalt Fra den HøyeHimmel der to vers støtter bruk av sang og dans i tilbedelsen.
Likeledes skriver den engelske kirkelederen William Tyndale i et fordord til nytestamentet om betyningen av frydefull sang og dans. Han brukte gladelig ordene, daunce og leepe da han betraktet kristendommens frydefulle og gode nyheter (Adams 1990:26). Det var da ledernes lære ble tolket av folket at fordømmelsen av hellig dans økte dramatisk.
Likeså diskuterte møtene i rådet i Trent i den katolske kirke lite angående avskaffelsen av hellig dans, men mer på å søke enhet i liturgiske og teologisk spørsmål. Rådets påbud kvalte imidlertid kreativitet og vekst innenfor kirkens dramascene. I 1566 truet for eksempel stattutter fra synodemøte i Lyons prester og andre personer med ekskommunikasjon hvis de ledet dans i kirker eller kirkegårder.
Generelt insisterte kirken på liturgisk enhet uten bruk av dans i tilbedelse. Ettersom trykket økte for gjøre slutt på all religiøs dans, syntes det ikke å være noen vei for en mulig kreativ vekkelse innen dans.
Følgelig forsvant religiøs dans, eller overlevde bare på noen få isolerte steder. Noen religiøse institusjoner dyrket bestemte liturgiske bevegelser som stammet fra den tidlige kirkedansen. Andre kristne dansebevegelser ble forandret til folkelige uttrykk som man så i bryllup eller begravelser. Ellers forble dansen begravd i den strukturerte bevegelsen i den katolske gudstjenesten.
Begivenhetene i denne perioden ledet til slutt til utslettelsen av liturgisk dans, prosesjoner, og det meste av visuell kunst, og etterlot kunsten kun til maleriet, preken og musikk.
I postreformasjonen forsøkte både den protestantiske og den katolske kirken <bestemt å stenge døren for kreative danseuttrykk i liturgi› (Gagne 1984:59). Katolikkenes økende forbud mot dans, sammen med en økende mistillit til dans på protestantisk side, tvang dans tilbake til den sekulære verden. ‹Dans ble gitt tilbake til samfunnet, med få unntak av resterende kirkedans› (Gagne p1984 : 59).
Konklusjon
Dans innenfor kristen sammenheng kom fra den jødiske tradisjonen, og ble omfavnet av oldkirken som en viktig del av fester og tilbedelse. I løpet av middelalderen ble utviklingen av kristen dans påvirket av forskjellige innflytelser. Til tross for økende fordømmelse angående dens verdi og bruk, overlevde den som en hellig danseform. Men da reformasjonen kom ble dansen tvunget ut av liturgien i den kristne kirken, og med få unntak florerte den nå istedenfor i den sekulære verden.
Gradvis med fornyelsen av kirken og liturgisk fornyelse på 1900-tallet, har dans blitt mer og mer akserptert i tilbedelsen i kirkens liv igjen. Dans har en rik og bibelsk tradisjon. Dans byr på en enorm rekkevidde av former og uttrykk i tilbedelse fra en nøye koreografert dramatisk framstilling til den spontane lovprisningen og tilbedelsen hos enkeltpersoner og forsamlinger i alle aldre.
Henvisninger
Adams D. (1975) Involving the People in Dancing Worship: Historic and Contemporary Patterns. Austin: Sharing.
Adams, D. (1980) Congregational Dancing in Christian Worship. Austin: Sharing.
Adams, D. ed. (1978) Dancing Christmas Carols. Saratoga: Resource.
Adams D. & Apostolos-Cappadona, D. eds. (1990) Dance as Religious Studies. New York: Crossroad.
Brooke, C. (1971) Medieval Church and Society. London: Sidgwick & Jackson.
Clark, M. & Crisp, C. (1981) The History of Dance. New York: Crown.
Daniels, M. (1981) The Dance in Christianity: A History of Religious Dance through the Ages. New York: Paulist.
Davies, J. G. (1984) Liturgical Dance. London: SCM.
Fallon, D. J. & Wolbers, M. J. eds. (1982) Focus on Dance X: Religion and Dance.Virginia: A.A.H.P.E.R.D.
Gagne, R., Kane, T. & Ver Eecke, R. (1984) Dance in Christian Worship. Washington: Pastoral
Kraus, R. & Chapman, S. (1981) History of the Dance in Art and Education. New Jersey: Prentice-Hall.
Taylor, M. F. (1976) A Time to Dance. Austin: Sharing.
(c) Renewal Journal #6 (1995:2), Brisbane, Australia, pp. 35-44.
Reproduction is allowed as long as the copyright remains intact with the text.
Copyright by Lucinda Coleman
www.renewaljournal..com
